Innmaten – den glemte supermaten
– Jo rikere vi blir, desto mindre innmat spiser vi, sier Eva Narten Høberg under foredraget om innmat på Nasjonalbiblioteket. På Geitmyra jobber vi for å gjøre barna bevisste på matens ressurser, og dette treffer oss midt i hjertet.
– For ikke så altfor lenge siden fantes ikke engang ordet matsvinn, fortsetter Narten Høberg til et lydhørt publikum. Lokalet på Nasjonalbiblioteket er stappfullt. Folk har stått lenge i kø for å få med seg samtalen om en matkultur vi er i ferd med å miste.
Gjennom historien har mennesker vært nødt til å utnytte alt av de ressursene vi hadde – ikke av lyst, men av nødvendighet. Evnen til å finne, bruke og bevare råvarene var avgjørende for å overleve. Å ta vare på dyrene krevde en enorm innsats, og ingenting gikk til spille. Beina ble først brukt til kraft, senere til nåler, spyd og redskaper. Skinnet ble til klær. Kjøttet var selvsagt viktig, men også innmaten – nyrer, lever, lunger – var en svært verdifull del av kosten. Mage og tarmer ble brukt til pølseskinn eller oppbevaringsposer for andre deler av dyret. Mat ble kokt, fermentert og konservert for å vare så lenge som mulig.
I dag lever vi i en verden preget av enorme forskjeller. Overflod eksisterer side om side med fattigdom. I vår del av verden har vi mer enn nok mat – med den konsekvens at mye av den mister sin verdi. Vi bruker ikke lenger alt, vi tar ikke vare på det vi har, og matsvinn har blitt et enormt problem. FN anslår at en tredjedel av all maten som produseres i verden aldri blir spist.
På Geitmyra ønsker vi å gjøre barn og ungdom bevisste på matens ressurser. Vi vil at de skal forstå at naturen ikke har ubegrensede goder, og at vi må fordele det vi har på en rettferdig måte. Mangfold gjør oss rikere – ikke bare i maten vi spiser, men også for forståelsen av verden rundt oss. Vi må ha respekt for husdyra våre, kunnskap om dyrevelferd og forståelse for hvorfor god dyrehelse er avgjørende – for både dyr, mennesker og miljø.
Derfor henger det en slakteskrott på kjølerommet på Geitmyra i Ringsaker. Derfor har vi slakting på timeplanen fra tid til annen. Derfor lager barna blodpannekaker på Etter skoletid og griller hjerter på familiedagene. Når vi slakter et dyr, fortjener det å bli brukt i sin helhet. Kjøtt, bein, innmat – alt kan brukes. Gjort riktig, smaker det fantastisk og gir oss en rik tilgang på viktige næringsstoffer. – Fangstmennene i gamledager spiste innmaten selv og ga kjøttet til hundene når de var på lange ekspedisjoner, forteller Narten Høgberg.
I dag avliver og destruerer vi tusenvis av husdyr i Norge – ikke fordi de er ubrukelige til mat, men fordi det ikke er noen etterspørsel. Verpehøns, for eksempel. Når lagde du sist hønsefrikassé? For ikke å snakke om kje. Vi holder geit for melkas skyld, men siden få etterspør kjøtt fra kje, avlives de like etter fødselen. Og sauen, et av våre viktigste husdyr, taper i konkurransen – vi vil ha lam, ikke voksen sau.
Kanskje kommer vi ikke alle til å spise hermetiske kujur, hjernekake, fylte hjerteposer og syltede testikler. Men vi må begynne å bruke de ressursene vi har – og vi må ta oss tid til å lære om dem.
Vær bærekraftig. Spis kortreist, spis hele dyret, og spis opp maten!
Tusen takk for et spennende og inspirerende foredrag, Eva Narten Høberg og Nasjonalbiblioteket.
