Vær bærekraftig

av Gyro Knutsdotter Homme

Ta vare på ressursene

I kjølerommet på Geitmyra matkultursenter for barn i Ringsaker henger det en slakteskrott. Du ser det har vært et dyr - gjennom det store vinduet inn til rommet kan du lett peke ut frampart (det er der ribbeina er) og bakpart (med lår - og en liten hale), og du ser den lange ryggen som går fra nakke til haletupp. Men bortsett fra dét, er det lite som minner oss om et dyr. Fargen er lyserosa med hvite områder, overflata er tørr og matt, lukta er svak - det er kjøtt, dette her. Det er mat, mye mat; og det er på ingen måte tilfeldig at akkurat denne maten er på akkurat Geitmyra Ringsaker akkurat nå. 

Gjennom menneskets historie har vi alltid vært flinke til å ta vare på de ressursene vi hadde. Vi gjorde det ikke bare fordi vi hadde lyst - vi gjorde det fordi vi måtte. Jo flinkere du var til å finne, bruke, ta vare på og utnytte alt av de råvarene som var tilgjengelige, dess større var sjansene dine til å overleve. Du og familien din klarte seg - og barna lærte hva og hvordan og hvorfor. 

Da mennesket begynte å domestisere de dyra som i dag er husdyra våre - grisen, kua, sauen, for omlag 10 000 år siden, og gå over fra en jeger- og sankekultur til et bofast jordbruksliv, var det mye som forandra seg. Før sanka man overskuddet fra naturen, uten forarbeid, men nå ble vi involvert i og måtte legge innsats i absolutt hele prosessen. Gjøre klar jorda. Så. Vanne. Holde dyra unna. Gjødsle. For så å kunne høste. 

Det samme gjaldt dyra. Vi måtte passe på dem, gi mat og ly og verne mot ville rovdyr, hver eneste dag. Det krevde en enorm innsats, og når grøden til slutt skulle i hus eller dyret slaktes, forstår vi hvorfor de brukte hver eneste, minste lille del til noe nyttig. Beina, altså skjelettet, ga først næringsrik kraft, siden nåler, spyd og andre viktige redskaper. Skinnet ga klesplagg. Kjøttet, det sier seg sjøl, men også innmaten - nyrene, levra, lungene, var viktig mat, og mage og tarmer ble også brukt til siste centimeter, som pølseskinn og pose for tilberedning og lagring av andre deler av dyret. Så ble det kokt og fermentert og tatt vare på, for å vare så lenge som mulig. 

På Geitmyra ønsker vi å gjøre barn og unge bevisste på de ressursene vi har rundt oss. Derfor henger det en slakteskrott på kjølerommet på Geitmyra i Ringsaker.  For en vær på 80 kg levende vekt, får ikke bonden mer enn en femtilapp i hånda fra slakteriet. 

I dag, tusenvis av år senere, ser vi rundt oss og ser et samfunn av store forskjeller. Overflod står side om side med fattigdom og mangel. Her i vår del av verden, har vi nok av all mat. Med den konsekvens at mye av maten mister sin verdi. Den blir billig, den blir lite verdt, og vi gidder ikke lenger bruke alt eller ta vare på. Og hvis vi har til overs, kaster vi det. 

På Geitmyra ønsker vi å gjøre barn og unge bevisste på de ressursene vi har rundt oss. At ressursene er begrensa når vi ser det store perspektivet, at vi må dele med hverandre. At mangfold er det som gjør oss rikere - det gir innhold, undring og interesse i hverdagen. Det gir tilpassing og muligheter i naturen. Og vi ønsker å bidra til at barna som er hos oss i undervisning lærer å respektere og få en forståelse av husdyra våre, hva dyrevelferd og god dyrehelse er, og hvorfor dette er viktig. 

Derfor henger det en slakteskrott på kjølerommet på Geitmyra i Ringsaker nå. 

Slakting på timeplanen

I begynnelsen av mai i år, slakta vi nemlig en vær sammen med elevene i 6. trinn fra Messenlia og Lismarka skoler i Ringsaker. Væren kom trillende til oss, levende, på en henger fra fjøset den hadde bodd det siste halvanna året, og endte sine dager som gode måltider for opp mot hundre små og større barn fra Innlandet. 

Hvorfor gjør vi slike ting? Døden kan være skremmende i seg sjøl, og det at et fint dyr blir tatt livet av for å bli spist av oss - er ikke det noe som kan skape mer avstand, mer avsmak og mindre matglede? 

Tvert imot, mener vi på Geitmyra. Som mennesker er vi nysgjerrige, og barn bærer sterkt i seg det ønsket og den viljen til å utforske, undre seg og forstå. Hva? Hvorfor? Hvordan? Barn stiller spørsmål, og vår oppgave som voksne er ikke å gi dem et svar, en fasit, men å legge til rette for at de kan utforske undringen sin videre og gradvis nærme seg en forståelse. Derfor møter vi barna slik. Vi viser dem hva slakting kan være, hva som skjer på veien fra dyr til mat. Vi deler vår nysgjerrighet og entusiasme for den fantastiske kroppen, og det ansvaret vi har og den respekten vi må utvise når vi velger å spise dyr som del av kostholdet og kulturen vår. 

Spis opp maten!

“Spis hele dyret!”, sier vi ofte. På engelsk er “nose to tail eating” et velkjent begrep, på norsk kan vi oversette med “Å spise fra mule til hale” - der vi refererer til at når vi slakter et dyr, bør vi respektere råvaren nok til å bruke absolutt alt, ikke bare plukke ut de mest eksklusive delene. Mangfoldet i et slakta dyr legger til rette for et mangfold både i næringsinnhold, smak og matkultur. Kjøtt, bein, innmat - alt skal brukes, og godt blir det, bare vi har litt kunnskap og lærevilje i kokkefaget. Vi gjør det fordi det er det rette å gjøre - men like mye fordi det er skikkelig digg - og det er gøy! Det er mangfold, det er matglede. 

Faktum i dag er at det finnes mange husdyr i Norge som bare blir avliva og destruert, eller går inn i en produksjon som ikke har noe som helst med mat å gjøre - fordi vi har en overflod og ikke bryr oss, ikke kan eller vil gjøre noe med det. 

Verpehøns er et godt eksempel. Når lagde du sist hønsefrikassé? Kje er enda mer dramatisk - vi holder geit for melkas skyld, men så få etterspør kjøtt fra kje, at de nyfødte dyra blir avliva like etter fødsel. Deretter - sau, eller enda mer: Vær. Så lenge det finnes lam på markedet, velger den gjennomsnittlige forbruker lammekjøtt fremfor sauekjøtt. Og vær, som denne på Geitmyra, to år gammel, ferdig som avlsdyr, i sin beste alder - slett ikke vond smak, slik enkelte hevder - det er månedsvis siden avlssesongen er over. For en vær på 80 kg levende vekt, får ikke bonden mer enn en femtilapp i hånda fra slakteriet. 

Å spise opp maten, er et ansvar vi har. Et bærekraftsansvar. Bærekraft handler om å bruke ressursene på en måte som ikke skader hverken miljø, dyr eller mennesker, og på en måte som kan fortsette og fortsette over lang tid uten at noe blir endra på en negativ måte. 

Når vi slakter et dyr, bør vi respektere råvaren nok til å bruke absolutt alt, ikke bare plukke ut de mest eksklusive delene.

Bærekraftig matproduksjon

Beitedyr er en bærekraftig måte å lage mat på i Norge. Bare 3% av arealet her i landet er jord vi kan dyrke korn, grønnsaker og gras til husdyr på. De resterende 97% er utmark, det vil si skog og heier, lyng og fjellgras, vann og reint fjell. Det er enorme områder med vegetasjon som kan brukes som beite for drøvtyggere slik som sau, geit og storfe, i tillegg til hjorteviltet vårt. På den måten gjør vi om skog og fjell til menneskemat - ressurser som uten beitedyra, ikke kan gi oss mat i det hele tatt. Og beitinga gir et økt biologisk mangfold i utmarka, i tillegg til at de skaper et kulturlandskap det er godt å være i. 

Det er derfor det henger en værskrott i kjølerommet på Geitmyra i Ringsaker. Fordi vi vil lære barna om bærekraftig matproduksjon. 

Vi vil si: Spis norske beitedyr! De er magiske - for de gjør om skog og fjell til mat for oss. 

Vi vil si: Spis alle dyra! Vi må tørre å lære oss å lage mat, prøve å bruke råvarer på en annen måte, verdsette mangfoldet - ikke bare ved å spise kjøtt fra forskjellige deler av verden, men også se verdien i den variasjonen vi har her og nå, hos oss, i Norge.  

Vi vil si: Spiser du kjøtt, spiser du dyr. Ta inn over deg det at slakting må til - men at det hverken behøver å være skummelt eller ekkelt. God dyrevelferd fra fødsel til død, det får vi gjennom bevisste forbrukere, gjennom en real pris for kjøttet, og gjennom flinke bønder og gode velferdslover for dyra. 

Vær bærekraftig - spis vær, høns og kje - spis stuttreist, spis hele dyret, og spis opp maten! 

Om innleggsforfatteren

Gyro Knutsdotter Homme er utdannet veterinær og lærer og jobber som avdelingsleder på Geitmyra Ringsaker matkultursenter for barn.